Tarabuco, Candalaria og de magiske menneskene...del I

Denne helgen var vi paa dugnad i en liten landsby som heter Candalaria. Vi kjorte buss i 2-3 timer, paa veier som ikke saa ut til aa fore noensteder hen...paa smale, aalende grusveier med stup flere hundre meter ned...en bussjafor, med munnen full av cocablader, men som nok hadde kjort disse veiene for...saa vi var i trygge hender...aa ja! ;oO
Da vi kom frem til vaares nydelige Hacienda, midt i hva som virket aa vaere ingenting, ble vi innlogert i rom med tapet og tepper, senger og bilder fra den tiden Haciendaen hadde blitt bygget en gang paa 1800tallet. Du kan tenke deg hvilken drom det var for meg! Blomstertapet som rullet av veggene, massive morke tresenger som knirket, og ingen dusj, eller rennende vann for den saks skyld! Det var som aa lande midt paa en side i "100 aars ensomhet", og det var bare rent visuelt.
Det beste ved oppholdet var eierne. "Bestemor", en gammel dement dame med pukkelrygg var sjefen. Hun gikk rundt med en magetaske, og i den var alle nokklene til alle dorene i haciendaen. Det er nok mange aar siden hun hadde fullt ansvar for gjestene paa gaarden, som naa var hennes datter og barnebarn sitt ansvar. Elisabeth og Liz, mor og datter, vaares nydelige, sterke dameskikkeliser, laget mat, hadde omvisning, vasket, ryddet, var de perfekte vertene, og utrolig begavede historiefortellere. Og selv om bestemor ikke lenger selv hadde samme styring pa haciendaen som for, merket vi under siste dags omvisning, da Liz skulle laase oss inn i de forskjellige rommene, at det likevel var bestemor som hadde full kontroll. Hun pleier nemlig aa snike seg ut naar de andre lager mat, eller vasker, for aa skifte alle laasene! Saaledes klarer hun aa ha full kontroll paa hvem som kommer og gaar, og maa involveres i alle inngrep...