I dag drar vi til La Paz...

I dag gaar turen til La Paz.
Hadde avskjedsfest for vaare Bolivianere i gar, med dans, innslag, band og greier, v koselig var det.
Min Bolivianer, som jeg var litt oppgitt over pga hans manglende engelsk kunnskaper, og da vaares kollektive manglende evne til aa fore en ordentlig samtale,...kunne ikke komme pga. juss eksamen i dag tidlig...Men han kom uanmeldt til frokost i dag, og dro deretter rett til eksamen! Saa vi fikk naa staokket noen ord i riktig rekkefolge, og har hatt en koselig morgen.
Noen har blitt litt smaaforelsket i sine Bolivianere, saa det ventes en taarevaat avskjed paa flyplassen senere i dag... ;oD
Gleder meg til aa se La Paz, og faa litt nye impulser. Samtidig er det trist aa dra herfra naar man er paa fornavn med mange paa de forskjellige stedene rundt omkring i byen, har faatt stamsteder, venner og det som ellers er.
Paa bildet ser du Jan Petter (eller Jan Pollo som han heter her, Jan kylling) vaares bergenser, Katrine fra Oslo og yours truely, alle paa vei til Joyride, stamstedet...
Og saa er det Pablo, maa ikke glemme ham! Skopussergutt fra byen som jeg har blitt helt forelsket i. Vakker og stolt.
More to come from La Paz...

Sucre vs Potosi, 5.11.06

Sucre vant 1-0 og vi, 10 gringos i fotballdrakter, kom paa radio, TV og i avisen for vaares fantastiske fotballsupport... ;oD

Todos Santos

De dodes dag var i gaar, den storste hoytiden i Bolivia.
Vi var paa kirkegaarden for aa se hvordan familier samles rundt gravene til sine avdode, dekket til med blomster og mat, ba og snakket med dem. Utrolig fasinerende!

Potosi, verdens hoyeste by (4150m.o.h)

Onsdag var vi i Potosi som kan skryte av aa vaere verdens hoyeste by. Det var ogsaa en gang om ikke verdens, en av verdens 3 rikeste byer, sammen med Paris og London.
Potosi er i dag en av verdens fattigste byer, siden de gruvene som i sin tid produserte ustanselige mengder med solv og mineraler, i dag kun produserer ca 8% av verdi, av alt som blir gravd ut.
Vi skulle jo da alle mann inn i en av gruveaapningene og se hvordan de jobbet inne i gruvene, ganger som var rimelig trange og klaustrofobiske...og etter historier om fulle gruvearbeidere som lekte med dynamitt, snudde pent to av mine medpingler og jeg, og gikk dobbelfart mot utgangen!...Etter aa ha hilst paa Tio (gruve djevelen) selvfolgelig.
Historier om at staten (og naar den Bolivianske staten vil noe, da er det paa tide!!) ville legge ned gruven grunnet alt for mange utgravde ganger, og en fullstendig manglende plan paa hvor disse gangene gaar...og da faren for kollaps!! (EH) ...ja disse historiene kom ETTER vi hadde vaert inne i gruven, mens vi satt og spiste seigt lamakjott...
Paa vei hjem igjen, fra 4150m hoyde til 2800 (vannflaskene krympet paa nedturen) punkterte bussen vaar. (bussen kjorte for ovrig i 30km i timen paa vei til Potosi, og 90 paa vei hjem) lol.
Endelig hjemme var det rett paa do, eller "kaggen" som vaar bergenser sier, for aa donere lama og det som ellers var...
(sorry, men her faar dere alle detaljer!) :o#

Tarabuco, Candalaria og de magiske menneskene...del II

...Paa vaares dugnadsdag i Candalaria gravde vi grav til vannror fra ca 8.00- 16.00.
Det startet med frokost, hvoretter vi gikk i samlet tropp for aa mote vaares nye arbeidskolleger, som satt ved elvebredden (med en liten stripe av rennende vann) og tok pause og tygget cocablader. Det var et utrolig syn og komme ned dit, med hele landsbyen samlet i deres bolivianske drakter, leende og vennlige mens vi tok en hilserunde. Etter introduksjonen, fikk vi alle hattene fulle av cocablader, og satte oss pent ned og tygget i vei sammen med dem. En barket bolivianer tar ca 200blader i munnen ad gangen, og tygger paa an katalysator i tillegg som speeder opp effekten...jeg fikk vel i meg en 30-40 stykker og folte meg som siklende kamel, som spyttet hvert 2. min! (har desverre ingen bilder av det siden vi fikk forbud mot aa ta bilder for dagen var nesten omme...) Men moro aa prove...
I lopet av dagen fikke jeg meg et par tilbud om aa gifte meg, bla. fra Damian, en mann fra landsbyen som var paa partiet til Evo Morales (Bolivias president som er Campesino selv, og stotter bondene) ikke daarlig...og vanskelig aa motstaa gett..heh ;oD
Da vi var ferdige for dagen ble vi samlet, og bondene danset for oss og takket oss for innsatsen med tale, kyss og klem. Det var utrolig rorende, og vakkert aa betrakte disse flotte menneskene der de sto rett foran oss i solnedgangen med Andes som bakteppe. Som en drom egentlig.
Vi gikk "hjemover" mot haciendaen, spiste, og la oss ned i vaare store knirkende senger. Tankeboksen kjorte, og dagens inntrykk ble fordoyet mens blikket flakket fra gamle fotografier, tapet som skrallet av veggene og slitne kropper som sank under teppene...

Tarabuco, Candalaria og de magiske menneskene...del I

Denne helgen var vi paa dugnad i en liten landsby som heter Candalaria. Vi kjorte buss i 2-3 timer, paa veier som ikke saa ut til aa fore noensteder hen...paa smale, aalende grusveier med stup flere hundre meter ned...en bussjafor, med munnen full av cocablader, men som nok hadde kjort disse veiene for...saa vi var i trygge hender...aa ja! ;oO
Da vi kom frem til vaares nydelige Hacienda, midt i hva som virket aa vaere ingenting, ble vi innlogert i rom med tapet og tepper, senger og bilder fra den tiden Haciendaen hadde blitt bygget en gang paa 1800tallet. Du kan tenke deg hvilken drom det var for meg! Blomstertapet som rullet av veggene, massive morke tresenger som knirket, og ingen dusj, eller rennende vann for den saks skyld! Det var som aa lande midt paa en side i "100 aars ensomhet", og det var bare rent visuelt.
Det beste ved oppholdet var eierne. "Bestemor", en gammel dement dame med pukkelrygg var sjefen. Hun gikk rundt med en magetaske, og i den var alle nokklene til alle dorene i haciendaen. Det er nok mange aar siden hun hadde fullt ansvar for gjestene paa gaarden, som naa var hennes datter og barnebarn sitt ansvar. Elisabeth og Liz, mor og datter, vaares nydelige, sterke dameskikkeliser, laget mat, hadde omvisning, vasket, ryddet, var de perfekte vertene, og utrolig begavede historiefortellere. Og selv om bestemor ikke lenger selv hadde samme styring pa haciendaen som for, merket vi under siste dags omvisning, da Liz skulle laase oss inn i de forskjellige rommene, at det likevel var bestemor som hadde full kontroll. Hun pleier nemlig aa snike seg ut naar de andre lager mat, eller vasker, for aa skifte alle laasene! Saaledes klarer hun aa ha full kontroll paa hvem som kommer og gaar, og maa involveres i alle inngrep...

I morgen drar vi til Candalaria, en mindre by litt vest for Sucre. Eller det vil si, vi skal stoppe innom Candalaria for vi drar til en liten landsby en time inn i landet fra Candalaria. Der skal vi skal bo og jobbe i helgen, og vaares hjem blir en gammel Hacienda som har gaatt i arv gjennom generasjoner siden 1800tallet. Liz vaares vert skal introdusere oss til Campesinosene i nabolaget som vi skal jobbe sammen med hele helgen. I aar er vaares oppgave aa hjelpe bonnene med aa utbygge vannanlegget deres, dermed kan de faa saadd og vannet potetene deres saa de blir klare til hosting ved juletider. (noe de for ikke har hatt mulighet til)
Dette blir en helg uten dusj og telefonkontakt og mye hard jobbing, og jeg gleder meg skikkelig! Naa vil vi faa mulighet til aa jobbe sammen med de menneskene vi hittil bare har observert paa avstand, og forhaapentligvis faa et helt nytt perspektiv paa vaares behagelige byliv her i Sucre!
Onsker alle en god helg, saa "snakkes" vi etter helgen.

Hola Scorpio!!

Ja, da har jeg mott min forste scorpion! Han satt paa rommet mitt en ti centimeter fra foten min... skal si det satte fart paa sakene gett! Vi klarte aa hive et glass over ham for han satte sin snodige hale i flesket, men skrekken skal lenge leve! Fikk bildebevis, lover aa legge ut snart!
Jeg har forresten "faatt" meg en Bolivianer...han heter Daniel og er skikkelig rar. ;oD

My Mobile in Bolivia:

+ 591 - 72862375

40 timer kan det ta til Bolivia!!

Turen til Bolivia tok ca 40 timer...ikke nodvendig aa melde at det var en gjeng med veldig slitne studenter som ankom Sucre etter ranglete lokalfly i hytt og pine, og en mellomlanding i bla. La Paz...som ligger 4000 meter over havet! Du kan tenke deg hvor slitne vi var paa davaerende tidspunkt, og saa aa plutselig lande paa 4000 meters hoyde!!, ja, samtlige elever ble kvalme og hjertet mitt klarte nesten ikke holde seg i kroppen, skikkelig guffent! Men flyplassen i La Paz var vaares forste mote med Camposinos'ene, de indianske Bolivianerne man ser med full drakt og smaa topphatter. Det er dem som hovedsakelig dyrker jorden her, og bor i utkantene av byene og mange langt langt inn og opp Andesfjellene.
Innflyvningen til Sucre (Bolivias hovedstad, ikke La Paz som vi har laert paa skolen!!) var nydelig! Sucre sprer seg over en "dal" og legger seg pent i fotenden av de store og mektige Andesfjellene som jeg nyter fra hotellet hver morgen og kveld. (www.grupo-casas-kolping.net)
Jeg unner alle en tur til Sucre, for aa oppleve de utrolig vennlige menneskene, sitte paa toppen av Andes med intet annet enn fjelltopper saa langt oyet kan se, og ikke minst de mange mange forskjellige kulturene og livsgrunnlagene som danner en nyansert og kompleks Sucre!
Mere oppdatering snart...har masse aa ta igjen!

Paa toppen av verden...

Hei alle store og smaa!
Jeg startet like gjerne en blogg saa de som ville, kunne komme og sjekke hvordan det sto til i vakre Bolivia fra tid til annen...
Skal prove aa legge ut saa mange bilder som mulig, og oppdatere jevnlig ;oD